Christoffer Torris Olsen

Forebyggende mistillit

Teksten sto på trykk i forkortet versjon i Aften, 29. februar 2012.

Politiet må slutte med narkotikarazziaer på Oslos skoler. Ikke bare fordi det er ulovlig, men fordi det viser en grunnleggende mistillit mot våre ungdommer.

Tenk deg at du sitter i ditt åpne kontorlandskap og nyter morgenkaffen. Plutselig kommer det seks politimenn inn, og de har med seg hunder. De sier at de vil sjekke klærne dine, vesken din, papirbunkene dine og din person. Du får beskjed om at det er frivillig å delta, men om du går vil du først bli stilt noen spørsmål av en betjent. Og de forsikrer deg om at du ikke er mistenkt for noe – de vil bare være helt sikre på at du er uskyldig.

Dette høres kanskje rart ut i et land som Norge, men dette har over tusen elever i Osloskolen opplevd de siste årene. Alt i narkotikaforebyggingens navn, slik Aftenposten og NRK har skrevet om her, her og her. Aksjonene har skjedd uten at noen elever er mistenkt for lovbrudd, og uten at elevene får en god sjanse til å nekte å delta i disse såkalt frivillige testene.

Mange autoriteter innenfor jussen mener dette er ulovlige aksjoner. Mange elever har sagt at frivilligheten ikke er reell, og at de føler press for å delta. Det har blitt meldt om kontroller under eksamen. Politiet selv har brukt ordet “antagelig” for å beskrive lovligheten av aksjonene, noe som burde være nok til å slå alarm.

Jeg applauderer politiets forebyggende virksomhet mot narkotikabruk. Det er flott at politiet er på skolene og snakker om rusmidler og konsekvensene av å bli tatt. Men ingen mennesker skal utsettes for vilkårlig ransakelse uten at det er mistanke mot en enkeltperson. Dette gjelder selvsagt også for skoleelever. Vi kan ikke forvente at alle forstår og er klar over sine rettigheter til enhver tid, spesielt ikke når politiet tropper opp i klasserommet med hund. Det er derfor politiets plikt å sørge for at loven blir fulgt til punkt og prikke, og ikke gå etter antagelser.

Mine ord handler ikke om å beskytte ungdom som bruker narkotika. De handler om at samfunnet må vise tillit. De handler uskyldige elever som blir sjokkerte, redde og føler at de har gjort noe galt. De handler om eleven som ønsker å bruke sin rett til å ikke bli ransaket, men er bekymret for å bli mistenkt fordi han forlater klasserommet når alle andre blir sittende.

“Osloskolen skal være rus- og narkotikafri”, sier Utdanningsetaten. Det er et fint mål. Jeg forventer at Utdanningsetatens kontorer også har det samme målet, og at de ikke har noen problemer med å utsette seg selv for de samme kontrollene. Kanskje de er villige til å gå langt for å oppnå målet: Kan vi be elevene avlegge urinprøver en gang i blant, som del av et forebyggende arbeid? Vi vil jo ikke bare ha en rusfri skole, men også en våpenfri, så hvorfor er det ikke metalldetektor ved inngangen til alle skolebygg? Hva med resten av samfunnet – kan alle arbeidsplasser og offentlige etater be politiet om å gjøre slike kontroller? 

Selvsagt ikke. Men er det ikke er greit i samfunnet forøvrig, er det ikke greit på en skole.

Politiet står fritt til å drive forebyggende opplysningsarbeid. De står også fritt til å ransake og eventuelt arrestere en elev der de har skjellig grunn til mistanke om et lovbrudd, selvom jeg vil påstå at det bør skje etter skoletid. Men de står ikke fritt til å ransake alle elever på blankofullmakt uansett hvor effektivt det er. Man får ikke ungdom vekk fra rusmidler ved å vise at samfunnet bruker andre spilleregler for de enn for alle andre.

Skolen er en av de viktigste institusjonene vi har, og det er der vi først lærer om balansen mellom individ og myndighet, om politiet og rettsstaten, og om hvilken tillit vi kan forvente av samfunnet når vi entrer voksenlivet. Begrensning av politiets makt er grunnleggende i et liberalt demokrati, og rettsstaten slutter ikke der skolegården begynner. Snarere tvert imot.

Overvåkning og den fjerde statsmakt

At TV2 i går valgte å publisere at Bård Hoksrud kjøpte sex i Riga overrasker meg ikke, og det er nok vel fortjent. Det som overrasker meg er metodene som er brukt. Hvis politiet gjorde det samme som TV2 ville det vært veldig ulovlig overvåkning.

TV2 overvåket Hoksrud fra avgang til ankomst Norge. De har brukt skjult kamera, ikke bare i nærheten av Hoksrud men i nærheten av andre, inkludert hans uskyldige reisefølge. Sannsynligvis har de også bestukket den prostituerte kvinnen for å få informasjonen — det virker usannsynlig at man får tak i slik informasjon uten at det følger med en bunke sedler, og hun høres ut som hun er instruert til å si det hun sier i innslaget. Dette er organisert og skjult overvåkning og forfølgelse.

Hoksrud kan ikke forvente å komme fra dette ustraffet. Det er nesten synd at jeg ikke kan si det samme om TV2. De har forfulgt en norsk statsborger og privatperson over lengre tid for å avsløre et relativt uskyldig forhold som ikke vil gi mer enn en klekkelig bot med beviser som på ingen måte hadde holdt i en rettssal. Hadde vi snakket om dyptgående korrupsjon eller svindel, grov misbruk av folkets tillit eller en alvorlig overgrepssak ville saken vært annerledes.

I dette tilfellet er Hoksruds kone og familie de eneste som med rette kan føle seg krenket, og TV2 burde vist langt mer edruelighet. Ikke i avsløringen, men i hvilke metoder de bruker for å finne et scoop. Hvis de virkelig mener at saken er så alvorlig at den fortjener publisering burde de også ha informert politiet når de ble tipset.

FrP et offer for media?
Samtidig begynner antallet skandaleforfulgte FrPere å bli komisk. Mange synes å mene at FrPs sutring om media når nye høyder, og det er veldig enkelt å være enig i det, men enkelte ting taler i motsatt retning.

Bård Hoksrud har tilstått. Han snakket til media. Det samme gjaldt også en ikke navngitt SVer som var dømt for hallikvirksomhet. Trond Birkedal hadde verken tilstått eller snakket til media når han ble siktet og navngitt. Det samme gjelder for denne ikke navngitte ordføreren (som riktignok kan være FrPer). Det kan selvsagt være at media har tatt ulike avveininger i ulike saker og havnet på ulike sider av grensa. Det er helt greit, men det må kunne diskuteres åpent. Og samtidig forstår jeg hvordan FrPere kan føle seg forfulgt.

Ville TV2 sendt et kamerateam etter Jan Bøhler hvis han tok seg en tur med kompiser til Italia og man hadde en svak mistanke om at han kunne gjøre noe ulovlig? Ville SV-halliken og ordføreren bli navngitt om de var FrP-medlemmer? Ikke vet jeg, men diskusjonen må være der.

Jeg er uenig med TV2s Stein Kåre Kristiansen i at dette ikke er en mediedebatt. All makt skal kritiseres og debatteres kontinuerlig, inkludert norske medier. TV2s metodebruk skal diskuteres. Norske mediers forhold til FrP skal diskuteres. 

Dessverre har ikke norske medier til vane for å kritisere andre norske medier. Det er synd, for det er en sikkerhetsventil som virkelig trengs. For det som står på spill er ikke Hoksruds ære. Det er langt verre enn som så.

Politikk for de hardhudede
Jeg tror TV2 har feilvurdert mange nordmenns rettsfølelse, og deres nyhetsredaktør feiler i å se det store bildet. Kanalen tok norske medier et stort steg i retning britiske og amerikanske tabloider hvor personforfølgelse og uthenging er dagligdags, og jeg er oppriktig redd for et kappløp mot bunnen hvor dette blir vanlig også i Norge. Hvis det skjer blir det å være folkevalgt noe for de som ønsker og klarer å skjule sine spor for å få makt.

Ingen ønsker at noen, inkludert politikere, skal måtte passe hvert sitt ord og hver sin handling for å kunne drive sitt virke. Spesielt ikke hvis det innebærer å måtte passe seg for å bli overvåket på helgetur. De færreste kan si at de ikke ville bli tatt for et og annet lovbrudd om de ble overvåket kontinuerlig. 

Jeg kan i alle fall ikke være politiker med hevet hode i et sånt miljø. Da må jeg finne meg noe annet å gjøre. Journalist, kanskje?

(Se også Geir Woxholth i Aftenposten om det samme.)